Assimilasjon er en kognitiv prosess hvor vi integrerer ny informasjon eller erfaringer inn i våre eksisterende mentale strukturer. Den sveitsiske psykologen Jean Piaget utviklet dette konseptet som en sentral del av sin teori om kognitiv utvikling. Når et barn møter noe nytt, prøver hjernen først å passe det inn i det barnet allerede vet.
Hva er assimilasjon i psykologi?
Assimilasjon er en av to hovedprosesser i Piagets teori om hvordan vi lærer og utvikler vår forståelse av verden. Begrepet beskriver hvordan vi tar inn ny informasjon og tilpasser den til våre eksisterende kognitive skjemaer.
Et kognitivt skjema er en mental struktur som inneholder vår kunnskap og erfaringer om et bestemt konsept. Disse skjemaene fungerer som mentale kategorier som hjelper oss å organisere og tolke informasjon.
Jean Piaget var opprinnelig utdannet biolog, men hans interesse for hvordan barn lærer førte ham til å utvikle en av de mest innflytelsesrike teoriene innen utviklingspsykologi. Han observerte sine egne barn og tusener av andre for å forstå hvordan kognitiv utvikling skjer.
I assimilasjon tilpasser vi omverdenen til oss selv. Vi bruker det vi allerede vet for å forstå noe nytt. Denne prosessen skjer automatisk og er en naturlig del av hvordan hjernen vår jobber.
Hvordan fungerer assimilasjon?
Assimilasjonsprosessen følger et bestemt mønster. Når du møter ny informasjon, søker hjernen din umiddelbart etter lignende konsepter eller erfaringer du allerede har.
Her er hvordan det fungerer steg for steg:
Trinn 1: Du møter noe nytt i omgivelsene dine.
Trinn 2: Hjernen din søker gjennom eksisterende skjemaer for å finne noe lignende.
Trinn 3: Du plasserer den nye informasjonen inn i det skjemaet som passer best.
Trinn 4: Du forstår det nye basert på det du allerede vet.
Et klassisk eksempel fra Piagets forskning illustrerer dette godt. Et lite barn som kjenner til hunder kan møte en katt for første gang. Barnet ser fire bein, pels og en hale. Basert på disse egenskapene plasserer barnet katten i sitt eksisterende “hund-skjema” og kaller den en hund.
Dette er assimilasjon i praksis. Barnet bruker sitt eksisterende mentale skjema for hund til å forstå det nye dyret. Informasjonen tilpasses det barnet allerede vet, selv om det ikke er helt korrekt.
Et annet eksempel er når et barn som vet hva en ball er, ser en appelsin for første gang. Den runde formen gjør at barnet oppfatter appelsinen som en ball. Dette skjer fordi hjernen raskt kategoriserer nye objekter basert på visuelle likhetstrekk med kjente objekter.
Assimilasjon vs akkomodasjon: Hva er forskjellen?
Assimilasjon og akkomodasjon er to sider av samme mynt i Piagets teori. De jobber sammen for å skape kognitiv utvikling, men de fungerer på motsatte måter.
Assimilasjon handler om å passe ny informasjon inn i eksisterende skjemaer. Akkomodasjon handler om å endre eller lage nye skjemaer når den nye informasjonen ikke passer.
Her er en tydelig sammenligning:
| Aspekt | Assimilasjon | Akkomodasjon |
|---|---|---|
| Definisjon | Integrerer ny info i eksisterende skjemaer | Endrer skjemaer eller lager nye |
| Retning | Tilpasser omverdenen til seg selv | Tilpasser seg selv til omverdenen |
| Eksempel | Barn kaller appelsin for ball | Barn lærer at appelsin er frukt, ikke ball |
| Når det skjer | Når ny info passer med det vi vet | Når ny info ikke passer eksisterende skjemaer |
| Resultat | Bekrefter eksisterende kunnskap | Utvider og endrer kunnskap |
Disse to prosessene skaper det Piaget kalte ekvilibrium og disequilibrium. Når vi bruker assimilasjon og informasjonen passer godt, er vi i ekvilibrium – en tilstand av kognitiv balanse.
Men når vi møter noe som ikke passer våre eksisterende skjemaer, oppstår disequilibrium – en ubalanse som skaper ubehag. Denne ubalansen driver oss til å lære. Vi må bruke akkomodasjon for å endre våre skjemaer og gjenopprette balansen.
Tilbake til eksemplet med katten: Når barnet lærer at det pelskledde dyret sier “mjau” i stedet for “voff”, og at det oppfører seg annerledes enn en hund, oppstår disequilibrium. Barnet må da bruke akkomodasjon for å lage et nytt “katt-skjema” separert fra “hund-skjemaet.”
Eksempler på assimilasjon
Assimilasjon hos små barn (0-7 år)
Små barn bruker assimilasjon konstant mens de utforsker verden. I den sensorimotoriske perioden (0-2 år) ser vi dette tydelig i hvordan babyer bruker sine medfødte reflekser.
En baby som har utviklet sugerefleksen vil forsøke å suge på alt som kommer nær munnen – flaske, smokk, tommelen, leker. Babyen assimilerer alle disse objektene inn i “suge-skjemaet” selv om ikke alle er ment for suging.
I den preoperasjonelle perioden (2-7 år) blir eksemplene mer komplekse. Et barn som har lært at ting med fire ben og pels er hunder, kan kalle alle firebeinte dyr for “vovvov” – inkludert katter, hester og kyr. Barnet assimilerer alle disse dyrene inn i sitt eksisterende hunde-skjema.
Et annet vanlig eksempel er barn som har lært at alt rundt er en “ball.” Appelsiner, globuser, ballonger og til og med månen blir alle kalt “ball” fordi de deler den runde formen.
Assimilasjon hos eldre barn og voksne
Assimilasjon stopper ikke når vi blir eldre. Vi bruker denne prosessen hele livet når vi lærer nye ting.
Et barn i konkret operasjonelt stadium (7-11 år) som lærer om subtrahering i matematikk, kan først prøve å bruke sine eksisterende addisjonsskjemaer. Eleven forstår subtrahering som “baklengs addisjon” ved å assimilere det nye konseptet inn i noe kjent.
Voksne bruker også assimilasjon daglig. Når du lærer et nytt datanavn, prøver du kanskje å forstå det ved å sammenligne med programvare du allerede kjenner. En person som kan kjøre bil vil assimilere kjøring av en lastebil inn i sitt eksisterende “kjøre-skjema,” selv om det krever tilpasning.
I arbeidslivet ser vi dette når sykepleiere lærer nye prosedyrer. De bruker sin eksisterende kunnskap om pasientbehandling for å forstå nye teknikker. Dette er hvorfor praktisk erfaring er så verdifullt – det gir oss flere skjemaer å assimilere ny kunnskap inn i.
Hvorfor er assimilasjon viktig for læring?
Assimilasjon er grunnlaget for all læring. Uten evnen til å knytte ny informasjon til det vi allerede vet, ville hver erfaring være helt isolert og meningsløs.
Prosessen lar oss bygge på eksisterende kunnskap i stedet for å starte fra scratch hver gang. Dette gjør læring mer effektivt og mindre overveldende. Når du lærer noe som ligner på noe du allerede kan, går det raskere.
Assimilasjon er også kjernen i konstruktivistisk læringsteori. Denne tilnærmingen, som bygger på Piagets arbeid, vektlegger at læring skjer når studenter aktivt konstruerer mening basert på sine egne erfaringer. Lærere som forstår dette, starter med det elevene allerede vet og bygger videre derfra.
I klasserommet betyr dette at effektiv undervisning alltid kobler ny informasjon til elevenes forkunnskaper. En lærer som skal introdusere brøker, kan starte med å dele en pizza – noe alle barn forstår – og deretter assimilere brøkkonseptet inn i denne kjente erfaringen.
Uten assimilasjon ville vi ikke kunne generalisere læring til nye situasjoner. Du ville ikke kunne bruke det du lærte om ett dyr til å forstå et annet, eller anvende matematikk du lærte i ett problem på et nytt problem.
Assimilasjon i praksis
For lærere er det verdifullt å gjenkjenne når elever bruker assimilasjon. Når en elev gir et “nesten riktig” svar, er det ofte fordi de assimilerer ny informasjon inn i et eksisterende skjema som ikke passer perfekt.
Lærere kan støtte assimilasjon ved å:
- Starte hver ny leksjon med å aktivere forkunnskaper
- Bruke analogier som kobler nytt innhold til kjente konsepter
- Gi eksempler som ligner på noe elevene allerede forstår
- Være tålmodige med feil som kommer av overassimilering
Foreldre ser assimilasjon daglig. Når barnet ditt kaller alle menn for “pappa” eller alle dyr for “vovvov,” er det ikke fordi de er forvirret – det er faktisk et tegn på at de lærer. De bruker sine begrensede skjemaer til å forstå verden.
Foreldre kan støtte dette ved å:
- Anerkjenne barnets forsøk på å forstå noe nytt
- Forsiktig introdusere riktig terminologi uten å kritisere
- Peke på likheter og forskjeller mellom ting
- Gi barnet mange varierte erfaringer
I sykepleierutdanning er assimilasjon sentral. Studenter lærer grunnleggende prosedyrer og må deretter assimilere varianter av disse inn i sitt eksisterende kunnskapsgrunnlag. En sykepleier som kan ta blodtrykk på en voksen, vil assimilere denne kunnskapen når de skal lære å gjøre det på et barn – selv om det krever visse justeringer.
Oppsummering
Assimilasjon er prosessen hvor vi tar inn ny informasjon og passer den inn i våre eksisterende mentale strukturer. Jean Piaget identifiserte dette som en fundamental måte vi lærer på.
Prosessen skjer automatisk når hjernen søker etter likheter mellom noe nytt og noe kjent. Vi bruker det vi allerede vet for å forstå det vi møter. Dette gjør læring mulig og effektiv.
Sammen med akkomodasjon skaper assimilasjon kognitiv utvikling. De to prosessene balanserer mellom å bruke eksisterende kunnskap og å utvikle ny forståelse. Denne balansen driver all læring.
Å forstå assimilasjon hjelper lærere, foreldre og helsepersonell å støtte læring bedre. Det minner oss på at all ny læring bygger på det vi allerede vet, og at “feil” ofte er naturlige steg i læringsprosessen.
